Vårt nye hjem i Sobha Emerald

Ja endelig er vi altså installert i vårt nye hus. Det var utrolig godt å komme bort fra stor-byens buller og bråk, ut til landsbygdens ro og fred, ja så godt som da... Man kan høre hundene i det fjærne på kvelden, og svake utrop fra minareten 5 ganger om dagen, en katt som sprader gatelangs og ett iherdig lite ekkorn som vekker en tidlig på morgenen med en innerverende pipelyd, men det er jo bare koselyder om man sammenligner med den indiske storbyens vrål...

Sobha Emerald, et trivelig "gated" rekkehusområde, med felles club- anleggning med pool, bibliotek, treningsrom, lekpark og badmingtonbane m.m. Helt underbart og endelig slenge seg i poolen etter alle disse varme dagene...og vi har den stort sett for oss selv da de anser at det er vinter her nede..?!!

Her bor det for det meste indiske familier men også noen X-pats. Vi har hilst på en familie fra Sveits og en fra Storbritania, ellers så er de fleste utlenninger på ferie da de internasjonale skolene ikke begynner før i slutten på august/beg. av september. Vi fikk en masse gode tips og råd om å leve og bo i Bangalore, noen av dem har vi allerede fått god nytte av, og så fikk vi to gode oster i innflyttningsgave, ikke lett å få tak i god ost her så det er bare å kjøpe en hel masse når man ser det.

Noen glatte dager hadde vi i Sobha før elendigheten slo til igjen. Feber og diarre gjorde sitt inntåg for både Jens og meg men rammet meg hardest. Det hele resulterte for min del i et besøk på Colombia Asia hospital der jeg fikk god behandling av søte indiske sykepleiere og en lege i Sari. De gav meg en intravenøs koktail av kvalmestillende og antibiotika, og en hel del råd for å unngå å komme i samme situasjon igjen. Det er bare å innse at jeg har en følsom mage og må ta mine forholdsregler i starten. Så nå lager vi all maten hjemme for en stund...
       Det var mørke dager da jeg forbannet dette eventyret mer enn en gang... Du vet når man er så syk at man tror en aldrig skal bli frisk igjen og er langt borte fra alt man kjenner igjen, ikke har kommet helt iorden med mat og kjøkkenutstyr. Ikke tillgang til mor Berit`s havregrynsavkok.. bare spicy chicken soup...   "Då blir man lite lessen faktisk!!!!" Vel etter 5 dagers sykeleie, noen tapte kilogram og en mengde fargerike piller (jeg ikke kan finne i felleskatalogen) så er jeg nå på veg tilbake til tillværelsen igjen, og godt er det. Ungene har derimot vært friske hele tida, og har vært ganske utålmodige og oppgitte av sine syke foreldre.


Viktor har gått tilbake til sin vanlige arbeidsgiver og vår nye sjåfør Salim skal skal lose oss igjennom den livsfarlige trafikken, Han har 10-12 timers arbeidsdag, kommer klokken 7, vasker bilen og kjører Jens til kontoret kl 07:30. Av og til er de ikke hjemme før i 19-20 tiden. Han står til vår disposisjon hele tiden men vi får betale overtidstillegg etter kl 20 og på søndager. Salim har reist ifra sin familie, flyttet inn til Bangalore for å tjene penger nok for å gifte bort den andre søsteren sin, han ble familiens overhode som 12 åring da hans pappa stakk avgårde med en annen, og lot familien i stikken. Han har giftet bort en søster og  nå står den neste for tur. Det koster visst mange penger og gifte bort kvinner i dette landet. Når søstrene er giftet bort har han bare sin kone og sin gamle mor å ta vare på, da kanskje det finnes rom for smårollinger også!!!  Han leier et lite rom bare en kort spasertur fra vårt hus så vi kan ringe på kort varsel. Det er merkelig å ha en bil parkert utenfor huset uten å kunne kjøre den selv....

Folk ringer på døra og tilbyr sin arbeidskraft hele tiden, det er mange som trenger arbeid, så vi fannt det naturlig å ansette en maid. Huset var i en forferdelig sørgelig forfattning da vi flyttet inn, så det var faktisk godt med litt hjelp. Etter noen dagers sykeleie var det som en drøm da engelsktalende Suzie kom med sine koster og vaskefiller og så til at gulvene skinnte og at det luktet godt igjen.  Jeg var i elendig forfatning under ansettelsesintervjuet, så jeg tror hun fikk igjennom alle sine krav. Vi betaler sikkert en voldsom overpris men også hun har en historie og fortelle om det harde livet her i India, og vanskene med å få endene til å møtes. Ja da er det lett å bli litt bløthjertet... men det utgjør jo så lite i vår målestokk...

Det er derimot svært uvant å ha noen som vasker gulvene mine, kan ikke helt nyte av det, føler meg utilpass og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, vil egentlig bare hjelpe til ....... så det gjorde jeg idag. Da huset er fullt av skitt og jeg endelig er frisk som en fisk brettet jeg opp armene og satte igang og vasket vinduer og rive ned skittne gardiner, ja dere skulle ha sett blikkene til alle "arbeidsfolk" som gikk forbi på gata, og flere av naboenes  maider kom på trappa for å spørre om jeg ikke ville ha litt mere hjelp. Tydligvis uvanlig at man gjør noe som helst selv i dette nabolaget...

Alva og Elias hjelper også til med å vaske balkongen i øsende pøsende monsunregn!!!!!!

   
Suzie er født og oppvokst i Bangalore og har to barn på samme alder som Alva og Elias. Hun sier at de er  katolikker og tror på " Maria og ikke Jesus og det nye testamentet" de er engelsktalende men som de aller fleste her behersker hun et par tre språk til... hun er egentlig grunnskole- lærer men har vanskeligheter med å få seg lærer jobb da hun bare kan arbeide deltid. Dette pga at mannen hennes er hjelpetrengende etter en ulykke. Suzie er vakker,slank og alltid ikledt en fargerik sarie når hun kommer på trappa og sier good morning madam! How are you madam, alltid madam ...  

   Ellers så nyter jeg stille kvelder med Shantaram, ja det er en fantastisk roman, takk for tipset Kjersti!!!!