Endelig helg og vi får ha pappa Jens for oss selv i hele 2 dager. Vi feirer fredag og at alt har gått strålende så langt med et besøk på en av Bangalores filmteatre. Alien og Cowboy et eller annet, Ingen aldersgrense til Elias store begeistring, og tydeligvis en aktivitet for hele familien, salen var full av mer eller mindre sovende smårollinger og spedbarn.....god standard og komfort, servering av mat og snacks både før og under filmen.. En behagelig avveksling fra Bangalores gater, men neste gang tar vi med oss ørepropper, for det var noen flere desibel enn hva vi er vant til...

Etter kinoen ble det diskusjon om autopriser og  fotosession. Prisene forandrer seg veldig. Fra og ha tatt auto på kryss og tvers for 30 rupi stiger prisen plutselig til 150, enten er det natt-taxa eller X-path taxa. Jeg er ikke helt sikker, men det er jo uanset ikke noe å krangle på.... . For 22 kroner kom vi oss trygt hjem og fikk fine familiebilder på kjøpet!!!

Ellers så kjenner jeg at jeg sliter litt med dårlig samvittighet... for at jeg er vestlenning, for at jeg sover lenge på morgenen (det anses som en dygd å stå tidlig opp på morgenen) for mine bortskjemte barn, for at jeg kaster mat når noen går sulten utenfor, for at jeg sover på madrass mens familien ved siden av som bygger hus (med handkraft) sover på betonggulv med lyset på, for å holde kakkerlakkene unna. For at jeg sitter i soffaen og blogger imens ryddegutten vasker gulvene og tar oppvasken min. For att jeg gikk forbi en tigger uten å gi noe.  For at jeg gav en tigger.. men ved nermere ettertanke var det bare noen kroner..  Det er ikke overveldigende med tiggere i denne byen men de er en del av bybildet. Det finnes også mere ordnede innsamlere, som ber om bidrag til et prosjekt, et barnehjem, en organisasjon eller en skole. Man får en kvittering for det man har bidratt med, og en beskrivelse for hva pengene rekker til.  Igår gikk vi på to spedalske, der den ene dro rundt på den andre i en hjemmelaget trillebår, de manglet både fingre, tær og nesetipp, sånnt gjør jo inntrykk på en, og de unge jentene med småbarn på armene... trøtte og livløse, ja man kanskje blir vant til det etterhvert, eller flinkere til å forholde seg til det. Noe må man jo bidra med for dette landet når man har fått muligheten å være gjest her et år. Vi får se oss omkring etter noen veldedige formål  som vi kan bidra til etterhvert...

V

Fruktselger på Fruktmarked i Jajanagar, prydlige stabler med lekkerheter, en fryd for øyet, frukt er veldig billig her i India og mange nye sorter å utforske. Mango sessongen er over men det finnes fremdeles noen deilige eksemplarer å få tak i. Minibananer er søtere enn vanlige bananer, frukten smaker mer, og alle nypressede fruktdrikker, ... mmmmmm



Frodig og fargerikt innslag i nabolaget. Bangalore er en grønn og frodig by,  full av eldgamle trær som er verd og bevare...  Utenfor byen på veg mot Mysore finnes ett kjempetre som er 400 år gammelt.  Noe for pappa Jarle å se på!!!! Vi gleder oss til at dere kommer!!!!!!!!!

I dag har vi sett:
flying dog (kjempeflaggermus)
kamel
fantastiske sommerfugler
kakkerlakker (det ser vi hver dag, store og små, de små  tar tilflukt i mikrobølgeovnen, så når vi  bruker den lukter det litt brent....)

Imorgen skal vi flytte til vårt eget lille hus i Sobha Emerald, Hebbal, vi gleder oss!!!!

Kontoret

Kontoret är jätte fint. Väldigt harmoniskt. Tyst och lite små mörkt med spottar av ljus istället för de obduktionssal liknade kontor vi har i Sverige. Utanför byggs stora nya kontorbygningar. Det märks att det är ett land under förändring och framdrift. Global village heter kontorsområdet och det är egentligen en vacker trägård med kontorsbyggnader. Jag har fått ett eget rum där jag kan få jobba i lung och ro. Men jag springer kors och tvärs över lokalen och frågar alternativt hjälper kollegor. Jag har ju jobbat nästan 100% hemmakontor i två år så det är kul att träffa lite folk också. Hissarna stannar då och då så nu ska jag börja ta trapporna. Den sista fredagen varje månad firas alla födelsedagar gemensamt på kontoret. Då bjuds det på mat, dryck och tårta. Och så sjunger vi för alla som fyllt år. När man äter tårta i Indien verkar det inte vara som i Sverige. Man ska mata varandra. Och gärna busa till det lite och smeta tårta i ansiktet på den man matar. Kul! Blir liksom lite med fart på fikapausen! Men pröva det inte hemma i Scandinavien. Det kan sluta med en utebliven julbonus efter lyckad tårtning av avdelningschefen.
Jens

Middag hos Prashant og Priya

Jens og jeg har blitt lettere rammet av Bangalore belly, Jeg føler meg kvalm og har problemer med å få i meg mat men jeg kjemper på, holder meg til rikelig med drikke kokt ris, brød og yoghurt ingen spennende diett akkurat men den kanskje hjelper.


Søndag var vi invitert hjem til Prashant og hans hyggelige kone Priya, De giftet seg for 11 måneder siden, arrangert av familien,. Bryllupsdagen var deres første møte sett bort ifra 5 minutter obligatorisk godkjenning 1 år i forvegen, ekteskap basert på kjärlighet er fremdeles veldig uvanlig her i India. De hadde laget tradisjonell indisk mat og den ble fortært på tradisjonellt vis på gulvet, koselig men ikke særlig behagelig.

De bodde i et stille og koselig Indisk middelklasse kvarter med apekatter i trærne og firfirsler i krokene til ungenes store begeistring. Elias fikk sitt første møte med indisk toalett, og med litt assistanse klarte han det med glans.

Vi tabbet oss sevfölgelig ut med en gang. Da jeg hadde värt dårlig under dagen hadde vi ikke rukket å kjöpe en gave til vertskapet, så de fikk en flaske gin som vi hadde kjöpt på taxfree, noe vi senere fikk vite var helt feil her i India, da alkohol bare er delvis akseptert (jeg visste jo egentlig det) og Prashants kommentar var: Ja min kone visste jo ikke at jeg drakk sprit, men nå vet hun jo det.... Vi lever enda på håpet at han sa det for å väre litt morsom... De serverte jo faktisk öl för maten.

Mandag var Jens förste dag på kontoret.  Mandager er det tie-day på kontoret, og streng kleskode. Fra å ha hatt hjemmekontor og mys-pys stil i 2 år måtte han pusse finsko, styke skjorte og sette på seg slips (noe han til og med nektet på vår bryllupsdag) han var så fin så.... Selv ser han fram til fredag, da er det jeans-day.

Så var vi på vår egen hånd, jeg og ungene, takk og lov for Viktor (bossens sjoför)  Kvalm og på streng diett ble vi kjört til Trio World school (brittisk internasjonal skole med cambridge som mål...) for å skrive inn ungene og treffe Dr Paul. Mötet med den utadvendte og karismatiske rektoren på skolen fikk meg med en gang til å föle meg bedre, han sjarmerte ungene i senk og forsikret meg om at skolen var som en stor "familie" der alle tok vare på hverandre og man kunne alltid komme til ham med alle tenkelige problemer... Döra hans var alltid åpen for både foreldre og barn. Litt som en guru/sektleder, men i min tillstand var det slike forsikringer jeg var i behov av.


(her skulle det ha värt et bilde men jeg lykkes ikke å overföre det fra min HTC, teknik=skit!!! dette tar meg en evighet men det går vel bedre etterhvert....)

Skolen er altså i boks, da er det bare bolig igjen.  De neste dagene imens Jens er på kontoret ser jeg og barna på en rekke leiligheter og hus av veldig varierende kvalitet, Jeg fallt selvfölgelig for det dyreste alternativet med flotte fasiliteter og andre X-pats. Vi kanskje må bidra med endel selv for å få dette huset men det er det verdt!  I mellomtiden får vi holde ut i vår midlertidige innkvartering midt i gryta. Uten air.con, med konstant bjeffing og tuting 24 timer/dögn gleder vi oss til å komme til mere standsmessige landlige omgivelser.

På kveldstid spaserer vi i närområdets gater, gjör oss kjent med lokale gateselgere og rariteter, venner oss til alle menneskene, lukter, lyder og smaker, löshunder og kakkelakker. Föler fremdeles at vi må drepe buggen når vi ser den, men vi blir ikke engstelige lengre....

Jeg må si at jeg er imponert over ungene og maten. Da det ikke er lett å få tak i vest orientert mat, blir det somregel indiske retter til lunch og middag. roti, curry, masala, dal , nan og chapati går ned på höygir, de elsker å få spise med fingrene (Elias har jo igrunnen aldrig likt kniv og gaffel..) og de blir skuffet hver gang de får servert mat på talerken når de andre spiser på store grönne blader.  Det gjelder bare å holde rett på höyre og venstre hånd, spise med höyre, vaske seg i rompa med venstre...Viktig å huske å ikke ta i mat og andre med rompe-hånda, ikke lett å huske på hele tida nei!

Shopping i Bangalore har mange muligheter, som nybegynnere fannt vi det fornuftig å begynne i et av byens mange kjöpesenter, uten mas og med faste priser og air-con. Sikkert et dyrt alternativ men 3 tunika og 2 sjal for ca 250 NOK er vel ikke noe å klage over... Det blir vel mere street-wise shopping etterhvert...

Spasertur i bangalores gater

I går besökte vi 2 skoler og noen "gatede" bostadsområder i varierende kvalitet, barna venter spent på å flytte da det ikke er särlig barnevennlig her vi bor nå. De lengter etter å treffe andre barn og få installere seg i sitt nye hjem, de har allerede tegnet plakater som de skal henge på sine rom.
Victor sjåfören fikk fri idag og vi gikk ut for å utforske närområdet på egen hånd. Obligatoriskt er det jo med en tur til barbereren. Jens og Elias fikk seg nye frisyrer og skjeggstubben ble borte.

vi bor midlertidig i et helindisk kvarter så vi er mer en mindre en attraksjon hvor enn vi begir oss, har ikke sett mange vestlenninger enda men det sies jo at det skal väre ganske mange av dem her... Å spasere i sentrums gater her nede er litt med livet som insats.

Det finnes ikke fungerende fortau og er man så uheldig at det man söker ligger på andre siden av gaten er det bare å ta sjangsen å håpe på det beste, vi ga opp spaserturen tilslutt og tok en trehjuling istedet til barnas store begeistring.

Her finns det godt om Mac Donnalds, coffe-shops og lignende men stort sett Indisk mat, vi har testet et par gaterestauranger med fantastiske indiske gryter, håper bare magen tåler det... Jeg har også funnet min Lassi som jeg heller i meg så fort jeg ser en. Jeg litt bekymret for å bli matforgiftet da jeg husker hvor mange kilo jeg gikk ned under mitt forige opphold i dette landet. Pröver å väre litt mere forsiktig denne gangen.
I morgen er vi Invitert hjem til Prashant og hans kone på middag, vi gleder oss til å få se hvordan de bor og få svar på noen "dumme" spörsmål.
Det der med tips er vanskelig, vi spurte en av Jens kollegaer og han sa at vi kunne gi tips når vi forlot leilighetshotellet, men vi oppdaget fort at servicenivået sank drastisk etter en stund så nå har jeg tippet en av "gutta" skikkelig så får vi se om det bedrer seg. Der er litt vanskelig å vite hva vi kan forvente oss av service da dette ikke egentlig er et hotell, men vi mangler jo det meste av utstyr så det er vanskelig å klare seg helt selv. Det skal bli godt å komme i orden i egen leilighet etterhvert. Mandag skal Jens begynne å arbeide og jeg og ungene skal treffe rektor på Trio World School og se på noen flere leiligheter.

Ellers så har våre tanker gått til Oslo idag og den forferdelige onskapen som har funnet sted, det er ufattbart, i lille trygge Oslo, jeg hadde heller forventet noe sånt i denne delen av verden..... Vi tenker på alle foreldre besteforeldre sösken og venner som har mistet sine, vi fölger grusomhetene på nettet  og kan ikke helt forstå at det kan väre sant...

Ankomst Bengaluru

Vi ankom Bengaluru internasjonale flyplass tidlig på morgenen og ble varmt mottatt av to biler og hjelpsomme karer fra jens jobb. Etter en kort mellomlanding blandt hvitkledte sheiker og deres svartkledde fruer i 40 graders Quatar var det behagelig å kjenne bangalores svale vinder. 
Vi er nå midlertidig innkvartert på et leilighetshotell og skal begynne og se på skoler og leiligheter imorgen.
Vi er trötte etter reisen og fulle av nye inntrykk og anderledesheter. Viktor en sjåför som står til vår disposisjon inntil vi får vår egen har kjört oss fram og tilbake til kontoret idag. Dette tar tid både pga avstand og trafikken som er ganske ekstrem... (og Jens som hadde planer om å sykle til jobb) De kjörer på feil side av vegen (venstretrafikk) og fölger prinsippet om den sterkestes rett... mellom bilene kjörer mopeder og trehjulinger i sikk-sakk og det er bare å håpe på at det går bra... men det gjör det, så langt iallefall. Disse kjöreturene gjennom byen er en reise inn i en annen verden der forskjellene er store og inntrykkene mange, barna ser med store öyne på alle löshunder, hellige kuer, falleferdige bygninger, nybygg, söppel, templer og fargesprakende kjöretöy mennesker og bygninger. De bygger noe overalt og river samtidig noe annet... har fått for meg at Bengalore skal väre en moderne by, vi har ikke sett så mye av dette enda, vi har heller ikke sett en eneste vestlenning enda, så vi er i India all right.... Hyggelige og hjelpsomme mennesker.
Temperaturen er behagelig for oss nyankomne, som en svensk norsk varm sommer. Höy luftfuktighet da det er monsunperiode her i India og det regner stort hver ettermiddag fram til september.
Ja det er ufattbart at vi skal väre her ett år, behagelig å kjenne at vi ikke har det travelt med å utforske noe, flyet går ikke tilbake för juni 2012. Alva sover etter en utmattende reise, mange inntrykk og et panikkartet möte med en kakkerlakk... Elias er ute og utforsker närområdet med pappsen og er full av entusiasme, krav og forventninger... Selv er jeg trött men forventningsfull og spent på hva de neste dagene vil bringe, men alt har gått bra så langt og alt er nytt og spennende. Kjenner litt uro i magen men om det er bekymring eller bakterolusker vet jeg ikke men jeg kan erindre fra en tidligere reise til India for 15 år tilbake at yoghurtdrikken "Lassi" gjorde underverker, så imorgen skal jeg spane etter denne...